Jeg har skiftet navn. Et av etternavnene mine har forsvunnet. Jeg er bitter. Etter en episode med besteforeldrene mine så bestemte jeg meg for at nok er nok. Jeg var rett og slett flau over å ha navnet. Jeg er nok litt bitter og sånn vil jeg egentlig ikke ha det, så må nok jobbe med meg sjøl der. Jeg håper bitterheten forsvinner etterhvert. Jeg håper jeg kan føle at jeg ikke trenger anerkjenelse ifra besteforeldrene mine, at jeg kan føle meg fri i fra dem. Jeg håper også at jeg ikke blir som dem, som ikke liker sitt eget barnebarn. Som mener barnebarnet er en taper, og at de ikke bryr seg om barnebarnet sitt. Jeg håper jeg blir som oldemor. Oldemor var en flott person. Utrolig snill. Som oldemødre skal være, mate folk med kaker og brus og masse mat. Jeg savner oldemor, virkelig. Hun holdt alle sammen på en måte. Jeg håper virkelig jeg kan være like snill og god som hun.

Forresten så har jeg lagt til et annet navn. Annabella. Betyr elskelig. Det er det jeg vil være. Så nå heter jeg Kristin Annabella. Eller håper jeg på da, venter på bekreftelse-brev.

Hva er frihet? Sånn virkelig frihet. Jeg mener det er en ting å kunne gå ute uten å bli overfalt, og ha sine egne meninger, men det er en annen ting å føle seg fri. Jeg tror at frihet kommer innen ifra. Jeg tror ikke at noen andre kan gjøre deg fri. Hvis du er i et forhold og du ikke føler deg fri, så har det ikke så mye med den andre personen å gjøre, fordi det er du som føler. Du som ikke føler deg fri. Altså du må gjøre noe.  Hvis du ikke kan føle deg fri overalt, har du egentlig vært fri i det hele tatt da?

Jeg er sukkeravhengig, sånn skikkelig, hvis jeg ikke får spist noe med sukker løpet av dagen så blir jeg helt rar og får abstinenser. Så hva skal man gjøre med det? Jeg synes ikke man skal kutte sukker tvert for da kan man bli gal, jeg har prøvd og det funket ikke så bra. Og nedtrapping fungerer også dårlig for meg. Det er litt rart for av og til har jeg perioder som jeg ikke spiser sukker i det hele tatt omtrent bortsett fra ketshup og litt sånne ting. Jeg trenger en motivasjon til å slutte med sukker. Den ene kan jo være at jeg blir mer fri, at en avhenighet forsvinner. Jeg kan være et godt forbilde for barna mine. Når jeg sluttet med sukker sist gang så ble jeg mer klar i hode sånn etterhvert, kanskje det kan være en motivasjon? Et sted må jeg begynne, kanskje jeg kan bare kutte ut den daglige sjokoladen? Det er jo en start.

Vet du at det finnes nesten sukker i alle matvarer man får kjøpt? Det er sinnsykt! Det burde ikke ha vært sånn i det hele tatt.